På tirsdag ble gjerdet endelig ferdig! Det var en kjempefin ettermiddag med godt varmt vær - riktignok regnet det men det merkes ikke så mye når vi jobber. Været er nok dårligst når man er inne i stua å ser på det tror jeg. Kero var med å hjalp til i tillegg til Bentis og Sofie som er selvskreven når vi holder på. Sofie imponerer meg med hvor flink hun er til å ta seg frem i terrenget selv om hun bare er 2 år. Det var ingen klaging - bare blide fjes å se - Roberts fjes var riktignok noe rødt ettersom han gikk hele runden med ryddesaga...

Kledt i tykk foret jakke! Men sånn vil han ha det så jeg behøver ikke å forstå det. Når vi er ferdig med å sette staur er det jeg som skrur inn isolatorer (nå har jeg lært å skru de helt inn ettersom nesten alle som var bare halvveis inn har knekt, en etter en..), Kero har på tråd og Robert rydder vekk kratt og grener. Det er en følelse av høytid når gjerdet er ferdig og vi skal hente dyra. 

 

Igor, en border colie valp født på mars, er (over) ivrig etter å gjete dyra. Han er så lærevillig at det er arti å se. Vi skal på kurs så han får lære seg kommandoer etterhvert. Inntil videre prøver han etter beste evne, og er nesten til hjelp. Uansett er det ikke noe problem å få flyttet kyrne, for de vet at nå venter nytt godt beite. Etter flyttingen er vel overstått er det godt å slappe av litt å se hvordan de koser seg med nytt beite. Bellmann, sjefen selv, luntrer rundt og ser rolig og fornøyd ut. Igor løper rundt inne i gjerdet og skaper noe kaos, så han må kommanderes opp i hengeren når vi prøver å telle dyra som en rutine før vi tar kveld. 

Etter første telling er det bare 13 dyr. Det skal være 14, men jeg regner med at jeg har tellet feil, så det blir en ny runde med telling.

Etter 4 telling er det fortsatt bare 13. Det er veldig mystisk, for alle dyra pleier å vente utålmodig på nytt beite. Men, det er midt i kalvingsesongen, så vi mistenker at det er kalving på gang, for da trekker de seg unna flokken. Dermed blir det leteaksjon. Jeg og Kero går hver vår runde i det gamle beitet, uten å se noe som helst. Robert tar en runde i skogkanten rundt beitet, men ingen ku er å se. Nå er det imidlertid blitt mørkt, så vi må vente til morgendagen med videre leting. Det er ikke trivelig å ta kveld uten å finne henne, men vi har sjekket skikkelig på myra så vi er sikre på at hun ikke sitter fast der. Vi hører heller ikke noe, så vi må vente på lyset.

Dagen etter står Wilma utenfor gjerdet og venter på å komme inn med ei nyfødt lita frøken med seg :-) Så da var det plutselig 15 dyr i flokken. Jepp, det var enda en hverdagsglede.