Jeg kunne blogget døgnet rundt jeg. Det er så mye som skjer hele tiden, helt utrolig. Ta bare mandag for eksempel. Dagen startet med en brann, ble avløst av 2 legebesøk og tur til legevakt med ødelagt kne, og en firhjulingvelt....

På mandag var Linn med meg nedover til kontoret. Vi hadde "samlet" opp legetimer til denne dagen, så vi skulle slå to fluer i en smekk lissom. Nå viste det seg at også Kita måtte til lege, for hun hadde et vondt kne. I mangel på nok tid, ble det til at min hjelpsomme søster Yvonne igjen kom til unnsetning å kjørte Kita.

 

Vel fremme på kontoret la vi med en gang merke til at det luktet brent i gangen. I 2. etg. luktet det enda mere, men inne på kontoret var det nesten ingenting. Jeg spurte Kent og Ingar hvor det brant, men nei, det visste de ikke - trolig hos naboen. Hmm, jeg ble ikke helt rolig av det, for brann hos naboen måtte vel etterhvert bety trøbbel for oss også?

Linn frøs, noe hun forøvrig alltid gjør når tempen er under 30 grader, så hun ville hente en vifte på et kontor. Her er brannen, ropte Linn, og alle styrtet til. Det veltet røyk ut av kontoret, og dermed ble det hektisk aktivitet. Kent og Ingar fikk etterhvert opp ett vindu, og fikk arnestedet(det var en ulmebrann i en papirhaug)  opp i en verktøykasse og ut. Vel ute tok det fyr og brant i full flamme. Det var skummelt å kjenne hvor røyken sved i øynene og halsen etter bare noen sekunder inne i det rommet. Men alt i alt hadde vi alle griseflaks.

 

Så var det legebesøkene, de gikk greit med unntak av Kita - hun ble henvist til røngten og legevakt. Det krevde ny organisering av dagen som egentlig skulle bestå av gjerdesetting til dyra. Erfaringen tilsier at ting tar tid på legevakta, og desverre var det enda verre enn jeg trodde. Vi måtte stå en time i kø for å komme i køen!! Køståing er ILLE. Og når det bare er en kø som leder til køen blir en nesten motløs..Linn var snill og avløste med med køståing så jeg kunne kjøpe en pølse og litt drikke for å berge liv. Når vi først kom i køen gikk ting ganske fort, og det ble klart at Kita hadde en skade i kneet som de ikke visste helt hva var, men det kunne være en meniskskade, som kanskje måtte opereres - ny time onsdag. Ja, ja - så var det raka veien hjem for å hjelpe til med gjerdesetting. Vel hjemme ble det stress for å pakke kaffe og saft og skynde meg opp i marka. I det jeg kom halvveis høljet det ned...og ingen gjerdesettere var å se. I teorien skulle Robert, Kero og Tomas være i full gang med gjerdesetting, men jeg fant ingen. Det viste seg at vi hadde omgåttes, så de hadde rukket seg inn akkurat før regnet kom. Når jeg kom hjem, gjennomvåt, fikk jeg høre historien om velten med firhjulingen. Jeg lar bildet tale for seg..